15. juni 2015

Home Sweet Home

Hei!

Nå er jeg tilbake i Norge, på tross av at det innlegget jeg lovte å skrive før jeg dro aldri kom. Jeg dro jo hjem uansett, jeg.

Den siste uka før jeg dro hadde en helt annen stemning enn hva det hadde vært før. Det er noe rart med det å være et sted men å innse at om akkurat så og så mange dager så er du ikke der lenger. Det verste med det er kanskje at selv om du drar tilbake på besøk så vil det aldri bli det samme igjen. Det er som om utvekslingsåret er stappet ned i et syltetøyglass som lagres i hodet mitt, men jeg har ikke tilgang til det. Jeg kommer selvfølgelig til å holde kontakten med alle de fantastiske amerikanerne mine og det er ingen tvil om at jeg skal tilbake for å besøke Kennewick. Det er bare det at high-school-opplevelsen min er over og det bør jo ikke komme som en overraskelse, men det er noe rart med det likevel.

Det verste med hele uka var å ta farvel med de jeg er mest glad i. Alle ble vel litt emosjonelle, for det skulle ikke mer enn et tre sekunders øyekontakt til før tårene trillet. Det var vanskelig, men jeg er glad for at jeg fikk tatt ordentlig farvel med alle. Vi har planer om å få besøk og å dra på besøk allerede, og det gjør det veldig mye enklere.

På den andre siden så var jeg jo kjempegira på å komme hjem. Jeg gledet meg ekstremt, og det med god grunn. Jeg fikk en veldig varm velkomst av bestevennene mine her hjemme og har tilbrakt masse tid med dem de siste dagene. Det er godt å føle at alt er som før; det er som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg fikk et lite omvendt kultursjokk, men dette gikk fort over og var egentlig ikke noe å bekymre seg for.

Til slutt vil jeg takke alle som har fulgt med på bloggen; jeg håper jeg har underholdt dere og kanskje hjulpet andre utvekslingsstudenter. Jeg kommer til å la bloggen være sånn som den er nå slik at andre, samt meg selv, kan få glede av den senere.

Takk for meg!




- Mari

1. juni 2015

Last Minute Adventures

Hei!

For to uker siden dro vi som sagt til Seattle for å feire 17. mai. Først dro vi på "Museum of Nordic Heritage", hvor det var masse informasjon om utvandringen fra Norge. Etter det dro vi til "Bergen Place" og så på 17. mai-toget. Jeg ble råimponert over hvor autentisk feiringen var. De hadde pølser, solo, lefser og is, og toget var kjempelangt. Det varte i to timer og den eneste betydelige forskjellen mellom dette toget og togene vi har i Norge var at det var flere voksne enn barn, noe som gir mening hvis du smaker litt på det. Det var ikke i går at utvandringsbølgen fra Norge til USA fant sted, så naturligvis er den eldre befolkningen tettere knyttet til Norge. Det var overraskende mange som hadde bunader og alle var kjempestolte over de norske røtter deres.

Det som var morsomt var at det var flere nordmenn der, men noen av de snakket som om de befant seg i en lydtett murboks der ingen kunne fatte og begripe hva de sa. Newsflash: du feirer en NORSK HØYTID. Mange nordmenn drar til USA, akkurat sånn som deg. Men jeg setter pris på den ufrivillige åpenheten. Vi endte opp med noen ville historier til slutt. Jeg hadde avtalt å møte Orinta fra Norge som jeg ikke har sett siden Soft Landing Camp i NYC i fjor, og vi så på toget med en annen nordmann vi traff som for tiden bor i Seattle og jobber som flyvert. Det var fantastisk å omgås med landsmenn! Det høres sikkert skikkelig teit ut for deg som sitter i Norge og ikke kjenner på det, men for en følelse. Jeg ble ekstremt forvirret etterhvert av å høre norsk og engelsk bli snakket om hverandre, og innimellom visste jeg ærlig talt ikke hvilket språk jeg snakket til folk.



Russehylla.

Jeg synes dette var en veldig dempet framstilling av russetiden, haha!


Norsk fjording på utstilling. Det ble skrevet i éntall istedenfor flertall av den enkle grunn at jeg ikke vet hvordan jeg skal bøye det etter 9 måneder uten norsk påvirkning...


Åpningen av toget.




Det er nesten sånn vi gjør i Norge, da.



Forrige helg tilbrakte jeg mye tid med venner og med vertsfamilien. På fredag dro jeg og Kelly på skuespillet som var satt opp av dramaklubben på skolen der noen venner og bekjente var med. Da det var slutt var Kelly sikker på at vi stod framfor verdens undergang grunnet styrtregnet som bøttet ned. Midt i ørkenen. Ja, vi er i ørkenen. Jeg hadde det helt fint, jeg, helt til Kelly sa: "Mari, I can't see anything! The windshield is all fogged up and it's so dark," da vi kjørte på hovedveien. Åpenbart så overlevde vi. På lørdag dro jeg og vertsfamilien på "Battle of the Bands" og så lokale band opptre. Bestevennen min David og bandet hans "The Spectators" spilte, men de vant dessverre ikke. En god opplevelse var det likevel.

Fra skolestykket "Pirates of Penzance".

Traveler of Home var populære blant publikum.

The Spectators med David på gitar.

Denne helga har vært travel, men god. På fredag fikk jeg møte mamma igjen for første gang på nesten 10 måneder. Det var så etterlengtet! Jeg lot være å ha maskara på øyevippene under og hadde med papir i veska, for jeg VISSTE at jeg kom til å grine. Alltid beredt! Hun skal være her i én uke sammen med meg og vertsfamilien. På lørdag var det pool party med organisasjonen min her i USA (CETUSA) og jeg fikk snakket med andre utvekslingsstudenter om året og om å dra hjem. Litt senere på dagen var det tid for mitt "Graduation Party" som vertsfamilien arrangerte. Det var godt å få tatt ordentlig farvel med de som har formet året mitt her i USA. Nå er det jo bare en uke til jeg drar fra Kennewick!


Jeg kommer til å skvise inn et siste blogginnlegg før jeg drar. Det er rart å tenke på at det er over og at jeg er tilbake i Norge 11. juni. Den siste uka skal jeg bruke på de som betyr mest her og på å skrive ned hva som surrer og går i skallen på meg. Vi sees snart!

- Mari