52 dager

11. juni, ja. Det er ikke lenge til. Den 11. juni planter jeg føttene mine på norsk jord for første gang på ca 300 dager. Det har jeg gledet meg til siden jeg dro, og det har ikke noe med hvordan jeg har det her, for jeg har det jo fantastisk. Jeg har bare alltid gledet meg til å komme hjem igjen. De vanskelige sidene ved å komme hjem er egentlig ikke noe man tenker så mye på store deler av utvekslingsåret, men så kom det en "pre-departure packet" i posten, noe som brakte med seg måneders verdt med tenking.

Jeg har brukt en del tid på å søke rundt på nettet, men det er dessverre vanskelig å få oversikt over hvordan forskjellige typer personer reagerer på å komme hjem fra et lengre opphold i utlandet. Jeg liker å være forberedt, men det er ikke så lett, og for meg danner det grunnlag for bekymring. Tro det eller ei; ikke alt kan besvares på internett heller.

Jeg er faktisk mer redd for å komme hjem enn jeg var for å dra. Jeg er redd for å henge etter på skolen. Jeg er redd for å ha blitt lat med skolearbeid og for å ha mistet motivasjon og ork, så det blir vanskelig å ta det igjen. Jeg er redd for om jeg har forandret meg på en sånn måte at jeg ikke føler jeg passer inn i samfunnet lenger, og om det kommer til å påvirke vennskapene jeg har. Kommer jeg i det hele tatt til å ha alle vennene jeg hadde da jeg dro? Kommer jeg til å få omvendt kultursjokk? Hvor ille kommer det i tilfelle til å bli? Lista er lang.

Jeg prøver å nyte den siste tiden min her, men det er vanskelig å ikke tenke på alt det over.

Jeg gleder meg masse til å se dere alle igjen og jeg er glad i dere <3