Home Sweet Home

Hei!

Nå er jeg tilbake i Norge, på tross av at det innlegget jeg lovte å skrive før jeg dro aldri kom. Jeg dro jo hjem uansett, jeg.

Den siste uka før jeg dro hadde en helt annen stemning enn hva det hadde vært før. Det er noe rart med det å være et sted men å innse at om akkurat så og så mange dager så er du ikke der lenger. Det verste med det er kanskje at selv om du drar tilbake på besøk så vil det aldri bli det samme igjen. Det er som om utvekslingsåret er stappet ned i et syltetøyglass som lagres i hodet mitt, men jeg har ikke tilgang til det. Jeg kommer selvfølgelig til å holde kontakten med alle de fantastiske amerikanerne mine og det er ingen tvil om at jeg skal tilbake for å besøke Kennewick. Det er bare det at high-school-opplevelsen min er over og det bør jo ikke komme som en overraskelse, men det er noe rart med det likevel.

Det verste med hele uka var å ta farvel med de jeg er mest glad i. Alle ble vel litt emosjonelle, for det skulle ikke mer enn et tre sekunders øyekontakt til før tårene trillet. Det var vanskelig, men jeg er glad for at jeg fikk tatt ordentlig farvel med alle. Vi har planer om å få besøk og å dra på besøk allerede, og det gjør det veldig mye enklere.

På den andre siden så var jeg jo kjempegira på å komme hjem. Jeg gledet meg ekstremt, og det med god grunn. Jeg fikk en veldig varm velkomst av bestevennene mine her hjemme og har tilbrakt masse tid med dem de siste dagene. Det er godt å føle at alt er som før; det er som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg fikk et lite omvendt kultursjokk, men dette gikk fort over og var egentlig ikke noe å bekymre seg for.

Til slutt vil jeg takke alle som har fulgt med på bloggen; jeg håper jeg har underholdt dere og kanskje hjulpet andre utvekslingsstudenter. Jeg kommer til å la bloggen være sånn som den er nå slik at andre, samt meg selv, kan få glede av den senere.

Takk for meg!

- Mari