Spiddet piñata

Nå om dagen er jeg en tikkende piñata. Det skal kun små ting til for å utløse en eksplosjon av glede og spenning for utvekslingsåret, og med det mener jeg små ting. Som når et barn slår en piñata med et balltre, noe som forresten er et veldig sårt punkt siden det aldri ble min tur før piñataen sprakk. Inspirasjon treffer meg også som lyn fra klar himmel, noe som blant annet resulterer i relativt meningsløse blogginnlegg som fortsatt må skrives fordi jeg bobler over. Jeg har også innsett at istedenfor å sitte med en klump i magen fordi jeg har så få dager igjen i Norge, så skal jeg gripe enhver mulighet til å tilbringe tid med venner og gjøre ting. Bam. På torsdag ba jeg en god venn av meg om å ta med fiolinen sin for å øve på en låt vi øvde inn for nøyaktig ett år siden og som ikke har vært rørt siden. Siden jeg nektet å skrive et "om meg"-innlegg da jeg startet opp bloggen, så er det nok mange som ikke vet at jeg spiller gitar og synger. Dette brukte vi omtrent to timer på før vi bestemte oss for å opptre på trappeshowet på skolen dagen etterpå, og jeg ba han pent om å dra før jeg rakk å ombestemme meg. Resultatet kan dere se her.

Jeg tenkte at siden jeg i går tok min siste vaksine + tuberkulosetest, så kan jeg holde en liten seremoni ved å gjenoppleve dette øyeblikket med dere. Forberedelsene til utvekslingsåret har budt på flere sprøytestikk enn jeg kan telle akkurat nå, så til fremtidige utvekslingsstudenter; dere kommer over en eventuell sprøyteskrekk. Det burde du, for ditt eget beste. Det var mandags morgen og jeg dro til vaksinasjonskontoret. Døgnet hadde jeg klart å snu glatt og det var en saftig utfordring å stå opp, så det var vel ikke helt tilfeldig at jeg kjørte maskarabørsten inn på øyet den morgenen. Den fryktede tuberkulosetesten stod for tur. Og ja, jeg hadde selvfølgelig søkt det opp på youtube. Da kan du kanskje tenke deg at jeg også er en av de som diagnostiserer meg selv når jeg er syk, noe som uansett inntrer høyst sjeldent. Sprøytestikket skulle i underarmen, mot normalt. "Jeg må bare si at dette kommer til å svi". La oss bare si at jeg undervurderte ordene hennes fram til det sekundet jeg måtte begynne med pusteteknikk à la fødende kvinne for å overleve smerten. Neida. Ok, joda. Det este ut en utvokst som minnet om en stor vannblemme, men slapp av, dette har roet seg til en liten blå flekk. Basert på min erfaring fra tidligere vaksiner valgte jeg å tro at vaksinen som stod for tur ville bli mye mindre smertefull. Dette viste seg overraskende raskt å være et feiltrinn, fordi damen kjørte sprøyten inn i armen min i 240 slik at den sikkert penetrerte det som var av muskler og gørr. Ikke nok med det, men så sprøytet hun også inn væsken i samme fart som hun hadde spiddet armen min i, noe som resulterte i at armen min verket uutholdelig mye før den døde på stedet og forble slik de neste 3 minuttene. Alt i alt en vellykket tur til vaksinasjonskontoret :-)

Så nå sitter jeg for øyeblikket med en verkende høyre overarm og jobber med gaven til vertsfamilien min. Hva det er kan jeg ikke avsløre enda siden de er mine mest trofaste lesere. Mulig jeg har nevnt det for dem tidligere, men vi satser på at de har glemt det.

- Mari