Ambassaden

Jeg tenkte at jeg skulle skrive et innlegg om visumintervjuet på den amerikanske ambassaden i Oslo. Det var veldig mye usikkerhet rundt dette besøket, både på Facebookgruppene vi har og da vi var der, så jeg tenker at dette kan være til mye hjelp for årets og andre års utvekslingsstudenter. Da vi satt inne på ambassaden hørte man konstant beskjedne spørsmål til sidemannen, det var faktisk så mye nervøsitet at jeg svettet av atmosfæren. Derfor skriver jeg dette veldig grundig og hjelper dere med å få dette inn med teskje. Folk synes og sier at det er skummelt på grunn av det strenge systemet og at de "strenge" vaktene virker skremmende, og det tenkte jeg at jeg skulle innlede med å avkrefte. De er en autoritet som ikke er ute etter å ta deg på noen måte, men som er ute etter å opprettholde en høy sikkerhet, både inne på ambassaden og i USA. De er også veldig flinke til å informere om hva du skal gi fra deg og hva du skal gjøre. Det er ingen grunn til å være nervøs!

Fra vi stilte oss i den første køen til vi kom ut gikk det nesten to timer. Det varierer hvor lang tid det tar etter når på dagen du har time, og hvor mange amerikanske statsborgere som kommer for sin time. De står i en egen kø og kommer inn før visumsøkere fra Norge.

Den første køen startet ute, der vi én og én ble tatt inn i et rom. Der må man legge fra seg mobilen, dokumentene og passet i en boks som blir sendt igjennom en scanner og man må gå igjennom en portal. Akkurat som en sikkerhetskontroll på flyplasser. Dokumentene og passet er det eneste man får ta med seg inn på ambassaden, mens mobilen kan man legge i en boks og få et nummer slik at man kan hente den etterpå. Alt annet må du sørge for at noen andre kan passe på for deg, eller du må å få låst det inn et annet sted enn på ambassaden.

Jeg anbefaler å samle alle dokumenter, visumbildet og passet i en plastmappe. Det gjør det enkelt å finne det du trenger.

Neste stopp er å gå inn på ambassaden, inn i et rom som er ganske lite. Jeg trodde det skulle være på størrelse med noe som gir ekko, men det er akkurat en sånn størrelse at de andre utvekslingsstudentene hører deg snakke engelsk (for de som bekymrer seg for det). På dette punktet innså jeg hvorfor det er så sinnsykt med kø ute (vi stod i litt over én time), det er nemlig et veldig begrenset antall sitteplasser inne i dette rommet, og de kan ikke slippe folk inn før noen går ut. Det er tre skranker man skal til der.

I den første skranken blir du fortalt hva du skal gi fra deg, som i mitt tilfelle var passet, visumbildet (det fine med håret brettet bak ørene, vet du), DS160 confirmation page (bekreftelsen på gjennomført visumsøknad) og DS2019 (et dokument jeg egentlig ikke helt skjønner hva er, men som tydeligvis er sykt viktig. Du må aldri miste det og du må ha det med både på ambassaden og til USA. Jeg skjønner fortsatt ikke hva det er). Deretter får du en kølapp med et nummer på, du går og setter deg på en av stolene og venter på å bli ropt opp til skranke nummer 2. Det er med andre ord lurt å kunne tallene fra i hvert fall 0-200 på engelsk. Du må også regne med at menneskene i lukene tar det heeelt med ro, gjerne henter en kaffekopp, snakker litt sammen og drar noen vitser til hverandre før de roper deg opp.

I skranke nummer 2 er det finger print scan. De som har vært i USA fra før er kjent med dette, og det som skjer er at du blir bedt om å legge de fire fingrene på venstre hånd på en liten, lysende grønn boks. Så det samme på høyre hånd og til slutt begge tomlene på likt. Du kan se for deg hvor lett det er for en på 1.62 når disken rekker deg til under armene og boksen er klint helt inntil veggen og vinklet oppover. Men ikke tenk på det, nesten alle måtte stå på tå uansett.

Deretter går du og setter deg igjen. På dette tidspunktet er det mest sannsynlig noen som har tatt plassen din, så ikke bli forskrekket når du snur deg og ser noen andre på DIN plass. Her er det bare å holde hodet kaldt og finne seg et annet sete, som sikkert tilhører noen andre det óg. Til slutt blir du ropt opp til skranke nummer 3, der du får tilbake noen av dokumentene. Jeg fikk tilbake DS2019 med stempel og underskrift og visumbildet (det ville jeg selvfølgelig ha tilbake, for det var jo så fint). Jeg fikk også noen ekstra ark med informasjon på. Det er i hovedsak på post 3 du blir stilt spørsmål (på engelsk, obviously). Det varierer hvor mye man blir spurt om, avhengig av hvor pratsom amerikaneren på andre siden av glasset er. Jeg hørte noen som holdt en samtale på denne posten (jeg bare: "Ikke send meg til damen, ikke send meg til damen, ikke send meg til damen...", mens jeg ble ropt opp av en mann og slapp unna med tre ja/nei-spørsmål. Det var om jeg hadde fått støtte fra Lånekassen, om jeg har vært i noe trøbbel med politiet, og et tilleggspørsmål til det siste; ingen bøter eller forseelser?

Etter post 3 er det viktig at du drar. Siden det er flere enn tre skranker, så var det mange som ikke skjønte at de var ferdige etter post 3, så de satte seg pent ned igjen, tok opp sitteplasser så køen ute gikk enda saktere og ventet på ingenting. Du går ut igjen, henter mobilen din med lappen du tok godt vare på fra istad og...

...FERDIG!

Jeg blir overrasket om det er flere spørsmål etter denne gjennomgangen, men jeg har tatt feil før. Hvis du har spørsmål så svarer jeg med glede på dem!

- Mari