Glede, frustrasjon, læring, stressing og mestring er noen sentrale stikkord for det siste året. Fra begynnelsen av 9. klasse, da jeg virkelig bestemte meg for å dra på utveksling, og fram til jeg begynte å søke for litt over ett år siden, var jeg relativt høyt oppe 24/7. Etterhvert som sirkuset har blitt sparket i gang, så har det blitt blandet ut med andre ting som ikke alltid er like greit. Ingenting som er uoverkommelig, vel å merke, men det er verdt å skrive om.
For det første er det ekstremt mye som skal ordnes, og akkurat når du tror at du har det meste unnagjort, så dukker det opp en gjøremålsliste på lengde med den sjette boka i Harry Potter-serien. I begynnelsen ser du de store tingene, som søknad til vertslandet og visumsøknad, men det er ting som du ved søknadsstart ikke engang tenker på at du må fikse. Jeg må for eksempel lære meg å betale regninger (dette innså jeg for en uke siden), å bruke nettbank, å vaske klær uten at alt ender opp med samme farge og å pakke fornuftig. Sistnevnte er spesielt krevende. Jeg har ikke funnet driv til å prøvepakke enda, og det er noe som sier meg at en gang i framtiden, om sånn røfflig 29 dager, vil jeg få svi for det. Å ha oversikt til enhver tid er krevende, det er slitsomt og du kommer til å grine. Jeg lover. Vi brukte to uker på å betale avgiften på visumsøknaden, og akkurat nå må jeg holde meg fast for å ikke skrive mer utdypende om det. Fortsatt rystet. Systemer svikter, du møter på problemer og det er hovedsaklig ditt eget ansvar å fikse opp i det. Det hørtes teatralsk ut, men det skjer og det er jo deg det går ut over hvis du ikke tar tak i det.
.jpg) |
| Jeg kan så vidt se toppen av kommoden min om dagen. Alt dette er utvekslingsrelatert! Gjøremålslista mi er det du ser på venstresiden i den almanakken som ligger åpen. Og ikke spør hvordan mailinnboksen min ser ut... |
Midt oppi det hele, hvordan føler du deg? Jo, du gleder deg. På tross av alt stresset så gleder du deg, selvfølgelig. Men så kommer den delen som vi ikke snakker om, fordi det blir jo rett og slett for dumt å føle seg sånn. Du gruer deg, vel. Av tidligere nevnt grunn så har jeg ikke noe statistikk på dette, men jeg tror at de fleste har en større eller mindre periode der de gruer seg eller til og med ikke vil dra. Vil ikke dra hjemmefra, fra vennene, fra vanene eller bare fra senga. Åh, den myke senga. Hva er mer naturlig, egentlig? Vi drar jo vekk, langt vekk, helt alene, og vi har ikke møtt menneskene vi kommer til før vi er der. Du er langt utenfor komfortsonen din, og du er der alene. Jeg synes ikke det er så rart at man opplever en periode der man gruer seg eller ikke vil dra, og det har ingen verdens ting med at man er misfornøyd med plassering, vertsfamilie, skole eller noe annet, det bare er sånn. Kanskje til og med uten å vite hvorfor. Det trenger ikke å være akkurat senga. Det er viktig å understreke at dette burde være/vanligvis er en fase, det går mest sannsynlig over. For noen lenge før de drar, for andre når de setter seg på flyet.
Nå trakk jeg dere ned i et dypt og mørkt hull, altså. Jeg vil bare være ærlig om begge sider. Ikke fordi kommende utvekslingsstudenter ikke klarer seg uten å vite om det, men fordi det bare er greit å vite. Du kommer til å ha det tøft til og med før du drar. Jeg blir trist bare av å tenke på at jeg sier ha det til familie og venner. Det er så få utvekslingsbloggere som skriver om de tingene som gjerne er tabubelagt, som å ikke ha lyst til å dra, for eksempel. Men som sagt, jeg gleder meg enormt mye nå om dagen, og det er helt sykt å tenke på at det bare er 29 dager til jeg drar!
- Mari
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar